Rumba Med Gunn (1-2-3) - Di Derre

I storsalen på folkets hus

Med ei sløyfe som er rød

Sitter danseskolens minste mann

Og vet han snart skal dø

For fru Sveveland har sagt

«små piker engasjer»

Men de er slett ikke så små

Og dessuten er de flere

Og nå hører han den fjerne

Torden av bøffelflokk

Det hamrer stillett mot parkett

Når horden går amok

I stum forferdelse griper han naboens hånd

Og hvisker et stille;

«mor må det ende sånn?»

Én, to, tre

Til siden frem, og;

En fot ned

Parketten knirker

Noe tungt er på vei

Og med tennene blottet

Som til et smil

Nærmer det seg

Og på én, to, tre

Så har hun, festet sitt grep

Hvis slikt kan kalles hun

Hun på størrelse med en liten traktor

Og heter Gunn

Hun er kretsmester i alt

Som er tungt og skal hives langt

Han ser på henne tenker

«dette kan bli interessant.»

Én, to, tre

Til siden frem, og;

En fot ned

Parketten knirker

Noe tungt er på vei

Og med tennene blottet

Som til et smil

Nærmer det seg

Og på én, to, tre…

Om morningen er det stille

I storsalen på folkets hus

Bare vaktmester Løv

Som suger ettertenksomt på en snus

Han har nettopp vaska gulvet

Utenfor faller snø

I hånda, så holder han

Ei sløyfe som er … rød

Én, to, tre

Til siden frem, og;

En fot ned

Og ingen her har hørt

Fra ham på en stund

Siste sett i en brennhet

Rumba med Gunn

Og på én, to, tre

Én, to, tre

Til siden frem, og;

En fot ned

Parketten knirker

Noe tungt er på vei