Enhver til Sitt - Burzum

Jeg følger etter hesten, inn i skogen

Blødende;

våt nedentil av eget blod

Føttene føles stadig tyngre;

En bankende smerte i låret

Buksene har blitt som gips

Rundt beina der blodet har størknet

Jeg faller, men reiser meg igjen

Sjanglende, haltende, stumpende, fallende

Min jakt når sin slutt, i den våte mosen

Ved månetjernets ensomme bredd

Månetjernets ensomme bredd

Månetjernets ensomme bredd

Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?

Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?

Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?

Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?

Hvorfor må jeg glemme?

Hvorfor må jeg glemme?

Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen…)?

En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen

Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende

Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller

Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg

Månen blinker til meg

Månen blinker til meg

Lyset blir sterkere

Månegudinnen kommer til meg

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av månelyset

Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?

Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?

Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?

Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?

Hvorfor må jeg glemme?

Hvorfor må jeg glemme?

Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen?

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av månelyset

Jeg fryser ikke mer

Jeg varmes av månelyset