Sorgens kammer, del II - Dimmu Borgir

Minnenes ekko stiller timen

Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra

Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker

Men endelig få lengselens slukket — Etter å dra

Drakk jeg for meget av livshåpets krus

Tok jeg gledens forfengelighet for gitt

For min strid mot tomhetens smerte — Denne dødsangstens rus

Er det eneste ene igjen — Som er mitt

I min ensomhet vet jeg likevel

At jeg ikke har noen andre å takke enn meg selv

Derfor er jeg rolig når

Repet strammer rundt min nakke

Stumme viner kan ei gi trøst

Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte

Det landet av fortapelse

Jeg egenhendig skapte

Denne intense dragning mot dødens portaler

(Har jeg som) En vandrende studie i gråtkvalt messe-noir

Behersket siden tidens morgen

Men noe jeg aldri lot slippe taket — Var sorgen

The echoes of silence sets the hour

Gagged in the chains of «depression», I fall away

No more I will be bolted fast in the anchor of «melancholy»

But finally get my longing «fulfilled" — for leaving

Did I drink too much from the goblet of «lifehope»?

Did I take the vanity of joy for granted?

For my battle against the pain of emptiness — this intoxication of the angst of

death

Is all that is left… that is mine

In my loneliness I still know

That I have none to thank but myself

This is why I remain calm

As the rope is tightening around my neck

Silent witnesses can not give comfort

The ordinary man in the assembly of the «gravechoir»

Tha land of perdition

I created by my own hands

This intense attraction to the portals of death

(I have as) A wandering study of tearful black mass

Controlled since the dawning of time

But something I never would let go.

was the sorrow