Varherres Klinkekuler - Erik Bye

Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg

Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg

Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass

Og tusen kloder rislet fra han lommer for i vår Herres lommer er det plass

Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn

Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans

bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!

Det vakreste av alt han hadde skapt

På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt

Omsider kom han trett, som alle poder når det er kveld og leken har vært sen

Han lå på kne og samlet sine kloder.

Da så han at han hadde mistet en

«Den lille blå!

Den minste av dem alle!

Han lette under gress og sten og hekk

«Og den som var så blank i solefallet!»

Men mørket kom, og kulen den var vekk

Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt

Og Gud gikk hjem og hurtet i sin skjorte.

Men jeg kan ikke huske om han gråt

Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den

Får drømme at Han leter mer i morgen og håpe at Han finner oss igjen